Jeg rekker ut mine hender til deg, min sjel lengter etter deg som et uttørket land tørster etter regn. Sela. (Salmene 143:6 NB)
Allerede som små barn strekker vi ut hendene for å gi uttrykk for ønske om å bli løftet opp til en voksen. Som voksne strekkes fremdeles hender mot den vi mener kan hjelpe, det er nærmest som en refleks.
I dagens bibelord leser vi om det samme, men her strekkes hendene mot himmelen, i lengsel etter samfunn med Gud.
Mange mennesker har det slik, selv om det ofte er foldede hender og ikke strake armer. Uttrykksformen er ikke viktig, men det er et rop fra hjerte til himmelen som blir hørt.
Bak dette ropet ligger ofte en lengsel etter visshet og fred, eller lengsel etter svar. Den daglige fasade sperrer ofte for at andre kan se at hjertet gråter, og bare Gud kjenner hjertene.
Jeg vil sitere noe fra en sang til deg;
"Like ved deg mellom skyggene står Jesus, for å hjelpe deg i nøden er han der"
Jesus er ikke langt borte, og bønnen bak dine strakte eller foldede hender høres av herren.
Da blir det som i bibelordets avslutning, som når det uttørkede land får det etterlengtede regn. Intet kan erstatte dette, det er kun rent vann fra himmelen som skaper liv igjen etter tørken.
Tørster du? Er ditt hjerte urolig? Strekk ut dine hender i bønn til Jesus, som gir deg del i livets kilde enten det er for første eller tusende gang.
Morgan Ramberg